Legenden Yamaha CS-80: Sjelen i Blade Runner

Det er 1982. Regnet faller tungt over Los Angeles anno 2019. Trolig ganske forurenset. Fabrikkpipene spyr ut flammer i det fjerne, og det kryssklippes til et vidåpent øye som observerer det hele. Det er ikke klassisk symfoni, ingen storslått London Symphonic Orchestra som guider deg inn i filmens imponerende anslag. Det er et lite innblikk i fremtiden. Et slags pålitelig statement fra noen som har sett fremtiden og vet hvordan det høres ut.

Vangelis sitter alene i studio, omgitt av trolig flere Yamaha CS-80. Han fremfører filmens sjel; en følelse av udødelighet. Menneskeheten sitt ønske om  å leve evig i en utvikling som motarbeider nettopp dette.

Et instrument med puls

Da Vangelis fikk CS-80 i 1977, var den et teknologisk mirakel. 68 kilo analog magi, med utrolige funksjoner (for den tiden å være) som ga Vangelis muligheten til å uttrykke sin auditive visjon for Blade Runner. Den perfekte blandingen av fortid og nåtid.

Som mange instrumenter var den laget for et formål, der brukeren finner sin egen måte å bruke instrumentet på. Vangelis skapte musikk fra hele verden, en slags “world music”-gryte satt til fremtiden, slik de så den i 1982. Og som utrolig nok er gjeldende i dag. Vangelis formet tonen med fremtidens instrument, basert på fortidens kunnskap og ønsket om å kunne gjenskape alt i en total maskin – Yamaha CS-80.

Og det er nettopp det man hører i Blade Runner: lyder som virker levende, men som samtidig minner deg om at de er laget av en maskin, som da så elegant gjenspeiler budskapet i filmen. Et menneske som virker levende, laget av en maskin som så elegant gjenspeiler mennesket. Drømmen om å leve lenger, drømmen om å være et ekte menneske – slik CS-80 på mange måter ønsker å være alle instrumentene den kan gjenskape.

Men den klarer det ikke hundre prosent. Den klarer det nok. Slik filmens “skin jobs”, eller replikanter som de kalles, forsøker å være mennesker. Nå legger jeg kanskje litt vel mye liv og sjel i CS-80 – den er bare et redskap for musikerens formidlingsevne – men det kan også relateres til replikantene som er i deres skapers nåde, med “a four-year life span”, som nok plaget de fleste replikanters korte liv da de lærte å se verden som et menneske, for så brått å bli avsluttet.

Ikke så ulikt dagens overkonsumering, der produkter har sin bestemte levetid som er definert av lønnsomhet. Lager man noe som er for solid, tjener man ikke penger. Her har du da den rake motsetningen: Yamaha CS-80. En maskin laget for å vare til evig tid. Ikke nødvendigvis fysisk til evig tid, men lydmessig. Et udødelig sound som lever like godt i dag.

CS-80 hadde ingen presisjon i moderne forstand. Den var ustabil, tung og krevde konstant justering. Men det var nettopp i disse ujevnhetene at Vangelis fant liv. Hver akkord hadde sin egen temperatur, hver tone et snev av ustabil menneskelighet, lik en replikant som hadde masse forbedringspotensial.

Men i filmen velger man altså å avlive de defekte fremfor å reparere. I dag reparerer vi CS-80 om vi finner en. Det er verdt det.

Den analoge fremtiden

I en tid der filmkomponister fortsatt lente seg tungt på orkestre og noteark, valgte Vangelis å gå motsatt vei. Blade Runner ble ikke komponert som filmmusikk i tradisjonell forstand, men som et lydlandskap.

Hans kompromissløse blanding av stilarter og grenseløse ambient sound gir filmen et helt nytt perspektiv, rent filmmusikkmessig. Og på et (film)sjelelig nivå topper dette lydbildet alt vi har hørt i kombinasjon med levende bilder. Hadde filmen vært halvparten så bra som den er, ville fortsatt musikken gitt oss gåsehud. Men det forutsetter så klart at musikken var komponert til den versjonen vi ser i dag, for så å overføres til den dårlige versjonen… ja, litt filosofisk, men dog.

Vangelis ga sjel til en film som viste en verden som hadde mistet sin sjel. En verden der replikantene kom med nyervervet sjel de lærte å kjenne i sitt korte liv, med et ønske om å bli anerkjent som et levende vesen med egenskapene til mennesker. Egenskapen til å tenke, føle, vurdere og ta valg basert på fri vilje.

Men siden de er skapt av mennesker som igjen ikke vet hvem som skapte dem, vet vi ikke hvem som har rett. Et paradoks som er så genialt at man må bøye seg i støvet.

Her vil jeg igjen dra en syltynn sammenligning med Yamaha CS-80 – en totalt perfekt maskin laget for å gjengi noe vi så godt kjenner fra før. Men det er ikke helt likt, så vi avskriver den til å være en maskin. Ikke et ekte instrument. Men bruker du den riktig, blir det noe nytt. Noe unikt som den egentlig ikke var laget for å gjøre.
Den er fortsatt en maskin, men den er en maskin som kan hjelpe oss.
Om man lærte replikantene å leve i stedet for å slave, ville de kanskje ha blitt som oss, eller noe helt nytt, et positivt tilskudd til menneskeheten. Akkurat som en Yamaha CS-80.

Uten den hadde ikke store musikalske opplevelser blitt tilgjengelig for oss. Jeg bare nevner: Michael Jackson, Bruce Springsteen, Empire of the Sun, Kate Bush og Genesis – for å nevne noen som så CS-80 sine unike egenskaper.
Visstnok sa regissør Ridley Scott at greske Vangelis improviserte fram musikken til bildene. Musikken ga filmen en emosjonell dybde som ikke kunne vært skrevet på et partitur. Et levende uttrykk som gir sjel til filmen, med redskaper som ikke var organiske, men bygd for oss mennesker til å uttrykke oss enklere enn å engasjere 40–50 personer pluss en dirigent.

Lyden som karakter

Hvis ikke Daft Punk lyttet til sporet “End Titles” da de laget musikken til Tron Legacy, så vet ikke jeg. Hører du på “Main Titles” hører du et lydlandskap som gir deg gåsehud på grunn av måten lyden beskriver det du ser – en regntung Los Angeles anno 2019, der alt ser industrielt og direkte deprimerende ut.
I dag finnes det softsynth-emulasjoner som Arturia CS-80V og Cherry Audio GX-80. De låter rent, presist, men kanskje for rent? For her kommer paradokset: en synth laget for å gjenskape ekte instrumenter, som igjen er laget i en programvare som gjenskaper instrumentet som gjenskaper andre instrumenter…

Menneske i maskinen

Blade Runner spurte: Hva betyr det å være menneske? Vangelis svarte på dette uten ord. Han viste at teknologi ikke trenger å være kald. At en synth kan gi alle emosjoner hvis den spilles med ekte følelser for å beskrive en verden der teknologi er overveldende, kommer CS_80 inn og gir håp om at maskinen kan være levende.

Kanskje det er derfor musikken til Blade Runner er det den er – sjelsettende og unik. Vangelis fant sjelen til en sjeløs fremtid med et instrument som ga ham muligheter ingen kunne drømme om i 1982.

Tema: