Musikk kan være et ekko fra dem som falt utafor, som mista jobben, framtida eller trua på rettferdighet. «There was no such thing as society. Even if there was, I most certainly had nothing to do with it» som Renton fra Trainspotting oppsummerte det. «En total mangel på muligheter førte til heroin-avhengige som fikk en overflatisk flukt fra hverdagen, et produkt av Thatcherism». Irwin Welsh oppsummerte sin egen by, Edinburgh på 80-tallet. Vi som bor i en honningkrukke her oppe i nord kan nyte musikken, i Storbritannia merker de enda 80-tallets endringer.

1981: Resignasjonen.

Kimberley Rew ble inspirert til å skrive sangen «Going Down To Liverpool» i 1981. Arbeidsledigheten hadde blitt skyhøy på tre år. Rew komponerte en sang en anmelder kalte «A hard-edged hymn to the joys of life on the dole». Første gang utgitt i 1982 men senere covret og gjort verdenskjent av The Bangles i 1984. Sangen stiller spørsmålet “Where are you going with that UB40 in your hand?”.  UB40 er Unemployment benefit, form 40. Og på 80-tallet var det mange i UK som fylte ut nettopp det. Så mange at det inspirerte Rew til å skrive sangen og en gjeng musikere i Birmingham til å danne et band med samme navn.

Bak de fengende harmoniene ligger en stille desperasjon. Ingen fremtid, ingen jobb, ingen plan annet enn å dra til en by som selv var i ferd med å forvitre. Liverpool, en by der skipsfart og industri var ryggraden. Den ble i Thatchers regjeringstid et symbol på politisk etterlatthet; en problematisk by som i følge interne regjeringsnotater burde blitt satt på “managed decline”. Sangen inneholder også tekstlinja “The green and pleasant land” hvor hovedpersonen tar med seg skjemaet på sin vei ned til Liverpool. Og det er en henvisning til den uoffisielle engelske nasjonalsangen “Jerusalem” av Hubert Parry og William Blake. “And was Jerusalem builded here, in Englands green and pleasant land”.

1984-85: Sorgen.

1985: Sting synger ut.

I mars 1984 la arbeiderne i National Union of Mineworkers ned arbeidet. I sin største, og siste streik, oppnådde de ingenting. Ett år etter var ikke bare fagforeningen knust, arbeidsplassene var borte. Og dermed også lokalsamfunnene som var bygd opp rundt rundt gruvene. Sting, han fra The Police du vet, var først ute. «We work the Black Seam» ble med på hans første soloalbum, en sang som var rett og slett en protestsang samtidig som det var en hyllest til gruvearbeidere gjennom tidene. Protesten var mot lederen av fagforeningen, Scargill som ikke klarte å formidle hvor lønnsomt kull kunne være for The UK, og mot Thatchers planer om å innføre atomkraft istedetfor.

1987: U2 blåser i dårlig produksjon.

«From father to son/the blood runs thin» sang Bono mens produsent Lillywhite slet med en blåserrekke som spilte «out of tune» på en to-spors innspilling, umulig å auto-tune. Sangen ble tatt bort fra singel-utgivelsen den var tiltenkt, aldri spilt live og utgitt på nytt i 2017. Da hadde produsenten brukt Keith Richards gamle råd: når gitaren ble ustemt, skrudde han bare opp lyden enda mer: «then you own the sound» var veteranens råd. Trommis Larry Mullen innrømmet årevis etterpå, dette var en av «the lost songs». Inspirasjonen til teksten hadde Bono hentet fra en bok. Elaine Houghton (17) oppsummerte ikke bare Bonos tekst, men den generelle følelsen man satt igjen med: «I think some of the people in the Government ought to come up here and talk to people and see what they`ve done to their lives». Dette var ikke bare en «lost song», det var en tapt generasjon.

1989: Raseriet.

Declan McManus eller Elvis Costello som han kaller seg har et livslangt hat-forhold til the Iron Lady. Først kom «Shipbuilding», som handler om soldatene som måtte dø i Falklandskrigen slik at britiske skipsverft fikk oppdrag igjen: de bygde krigsskip som kunne brukes i krigen. Deretter «Pills and Soap» i 1983 før han i 1989 klinte til med «Tramp the Dirt down». Om hvordan han så frem til å trampe ned jorda på eks-statsministerens grav. Costello, som i 1987 skrev sanger sammen med Paul McCartney, fremførte sangen samme år på Glastonbury før den kom på platen «Spike» i 1989. Da Thatcher gikk bort i 2013 gikk sangen til nr.79 på iTunes listen i Storbritannia og Costello spilte den igjen på Glastonbury. Costello mener Thatcher ødela den viktigste britiske verdien: medmenneskelighet og medfølelse. Hans brutale sang er ironisk nok ett av bevisene på det.

1995: Ettervirkningene.

Renton, han fra filmen vi startet med, Trainspotting, klarer seg ut av heroin-avhengigheten. Han starter et nytt og bedre liv. Underworlds «Born Slippy» ble gjennom filmen symbolet på den reisen. En sang om han som har gått på fylla i Soho og som lurer på hvordan han skal komme seg hjem til Romford. Karl Hyde, en åpen alkoholiker spilte inn teksten til sangen i ett take. Han erstattet bare glemte tekstlinjer med «lager, lager, lager» før han kom på sporet igjen. En passende avslutning på en film om «what it has come to»: en fyr som stikker av med pengene til vennene sine for å komme seg unna et liv uten mening.

Tema: