U2 skapte et av verdens mest solgte album: Hat-trick i USA

Dette er del 4 i en serie om 80-tallsmusikk. Tidligere har vi sett på Sangene som avslørte krisen i Storbritannia, Krtaftwerks mesterwerk og Da Sting gikk solo. Denne gang handler det om hvordan det irske bandet i 1987 ble globale superstjerner.

U2 sitt album «The Joshua Tree» ble nemlig en global superhit. Bandets plateselskap gjorde noe helt nytt: det ble gitt ut på kassett, lp og cd samtidig. Antagelig ett av de første albumene i verden som ble sluppet på alle tre formatene, i en tid hvor kassetter sto for 60% av musikksalget. Den nye teknologien var cd-plata og Island Records gikk foran med den nye teknologien. Med alt av spesialutgaver osv som er gitt ut i etterkant, har albumet solgt svimlende 25 millioner eksemplarer.

Interne stridigheter i 50 år

Bandet består av fire personer som trekker i hver sin retning musikalsk. Og det er to konstellasjoner. Sanger og tekstforfatter Bono og gitarist og riff-skaper The Edge som spiller hverandre gode. Og den andre halvparten av bandet trommeslager Larry Mullen junior og bassist Adam Clayton. Eno ga dem et mer melodisk, riff-basert snitt mens Daniel Lanois klarte å fokusere på rytme-seksjonen fra og med 1984-plata The Unforgettable Fire. Hør f.eks tromme/bass på stor-hiten fra plata:

Da bandet startet innspillingen av plata som skulle hete «Two Americas» i januar 1986 var produsent-duoen på plass igjen.

Et frieri til USA.

Vokalist Bono kom til innspillingene med så mye materiale at en god del av tiden i studio (januar – november 1986) ble brukt på å spille inn materiale som dukket opp på «Rattle and Hum» i 1988 istedet. U2 hadde siden 1980 turnert i USA årlig, og hadde uendelig antall kilometer bak seg i «The Land of the Free», hvor de dro fra by til by og spilte på små og mellomstore arenaer. Nå hadde frontmannen fått ideen om «the Two Americas». Det ene er den amerikanske drømmen. Og den andre «real America» som de hadde sett så mye av. Hvorfor, spurte han seg er det så stor forskjell. Det skulle handle om USA, og etter å hørt om mormonernes tre, «The Joshua» om profeten Joshua som strekker seg mot himmelen bestemte Bono at det skulle være navnet på plata. Som nå hadde blitt enkelt-album etter at halvparten av hans sanger ble kuttet. Av de sangene som kom med på plata gikk tre av dem til topps på Billboard Top 100 i 1987: en ren hat trick som Erling Braut Haaland ville sagt.

With or Without You

4 akkorder, 4 takter: det var ikke det som sendte sangen til topps. Men arrangementet av sangen gjorde den til nyvinnende, og aktuell den dag i dag. Hvis du leser nok om U2, så skjønner du fort at du må få deg gitarist The Edge på laget om du vil få med en sang. Denne ble hentet opp fra søppelbøtta da han fikk tilsendt en «Infinite Guitar» som etterhvert ble den legendariske gitarlyden på sangen: Dagen da The Edge fikk ny gitar.

Kombinasjonen av en Yamaha synth programmert trommelyd via en gitar-forsterker(!),+ de analoge trommene sammen med bassen og den sonisk vakre gitarlyden gjorde låta. Det krevde til slutt tre produsenter for å få den til som den ble: Den gikk til topps i USA i april 1987.

I Still Haven’t Found What I’m Looking For

Plata, inkludert alle spesialutgaver etterpå, har solgt over 10 millioner eksemplarer i USA. Og en av nøkkelsangene er denne. Igjen skulle det vise seg at produsent Lanois sitt forhold til trommeslager Mullen junior skulle bety mye for plata. Produsenten hengte seg opp i en demo med en beat som skilte seg ut. Gitarist The Edge ville ikke ta bort i sangen, han avskrev den som «Eye of The Tiger i reggae-format». Men Lanois ga seg ikke, og selv om han mikset trommebeaten langt inne i sangen da den ble gitt ut til slutt så var det denne som gjorde at det ikke bare ble en demo i søppelbøtta:

Where The Streets Have No Name

Mens den forrige singelen toppet Billboard-listen, slapp Island Records den tredje singelen fra plata. Kvelden før innspillingene av plata skulle starte hadde bandsjefen The Edge satt seg som mål å «conjure up the ultimate U2 live-song». Noe som må sies å ha lyktes. På en enkel 4 spors opptaker laget han en sang han var så fornøyd med at alene i huset sitt sprang han rundt og jublet for seg selv: «the song of my life and the most amazing guitar part of my life» fortalte han i boka «U2 on U2».

En sang bandet + produsentene ifølge trommeslager Mullen junior brukte halve studiotida på å få til, og der en tekniker måtte holde igjen en frustrert Brian Eno som ville slette master-opptaket. Det ble aldri riktig. Skiftene i taktart var krevende, spesielt for bassist Clayton som gikk fra punk-basslinje til 3/4 outro. Akkordskiftene ble gjennomgått av Lanois på en tavle, der han brukte pekestokk for å forklare bandet rekkefølgen. Bandet kom seg igjennom, sangen gikk til topps og den er spilt live på alle turneer siden. Ifølge U2gigs.com er den spilt 971 ganger live.

Lengselen bak de store refrengene

Når vi ser tilbake på The Joshua Tree i dag, er det lett å glemme hvor uvanlig dette albumet faktisk var. Midt i et tiår preget av teknologi, tempo og overflate, tok U2 seg tid til å tvile, lete og stille spørsmål. Kanskje er det nettopp derfor platen fortsatt står seg: Den handler ikke om å ha funnet svarene, men om å våge å erkjenne at søket aldri tar slutt.

Tema: