Gjenforeningen som skurrer: Gnarls Barkley: Gjenforeningen som skurrer

Det er ingen tvil om at Gnarls Barkley traff en nerve da de slo gjennom. «Crazy» var overalt. Låten ble et kulturelt fenomen, en uunngåelig radiofavoritt som fanget tidsånden perfekt. Debutalbumet St. Elsewhere red på bølgen av alternativ soul og leken produksjon, og duoen fremsto både sære og tilgjengelige på samme tid. Men sannheten er at prosjektet brant raskt og intenst. Oppfølgeren fra 2008 forsvant langt mer stille ut av offentligheten. Selv mange av dem som danset til «Crazy» på vorspiel i 2006, ville slite med å nevne én låt fra album nummer to.

Likevel er det ikke bare musikalsk nostalgi som gjør denne gjenforeningen problematisk. Skyggen som henger over prosjektet er langt tyngre enn spørsmålet om relevans. I 2013 ble CeeLo Green tiltalt for å ha dopet ned en kvinne. Selv om saken ikke førte til tiltale for seksuelt overgrep, erklærte han seg «no contest» til å ha tilsatt ecstasy i drinken hennes. Det alene var alvorlig nok. Men det som for alvor brente seg fast i offentligheten, var uttalelsene han publiserte i etterkant.

I en serie nå slettede meldinger hevdet han at «folk som virkelig har blitt voldtatt husker det», og antydet at bevisstløshet utelukker voldtekt fordi personen ikke er «med deg bevisst». Uttalelsene vitnet om en grunnleggende misforståelse av hva samtykke er, og ikke er. Reaksjonene var kraftige og berettigede. Green beklaget, slettet kontoer og trakk seg delvis tilbake fra rampelyset. Men det var ingen langvarig offentlig refleksjon eller tydelig ansvarstaking som signaliserte en reell forståelse av alvoret.

Det er dette bakteppet som gjør gjenforeningen vanskelig å møte med entusiasme. I en tid der samtaler om samtykke og maktmisbruk står sterkere enn noen gang, fremstår det merkelig at bransjen mener øyeblikket er modent for et comeback. Hva slags signal sender det når historien tones ned til fordel for nostalgisk markedsføring?

Det nye albumet, som beskrives som duoens tredje og siste, presenteres som et personlig og reflekterende verk. Det skal være et kjærlighetsbrev til Atlanta, en musikalsk tilbakevending til røttene og til barndomsminner fra togturer gjennom byen. Førstesingelen males som drømmende og ettertenksom, full av varme toner og myk stemning. Det hele rammes inn som et modent kunstnerisk punktum. En sirkel som lukkes.

Men spørsmålet er om publikum faktisk har etterspurt denne sirkelen. Mange av dagens lyttere er vokst opp i en helt annen digital virkelighet enn den Gnarls Barkley opprinnelig opererte i. Strømmeøkonomien belønner konstant nyhet, korte oppmerksomhetsspenn og virale øyeblikk. Det er vanskelig nok å holde på interessen til etablerte stjerner med plettfri historikk, enda vanskeligere for et prosjekt som både føles datert og belastet.

Det finnes også et større mønster her. Kulturindustrien har gang på gang vist en bemerkelsesverdig evne til å gi menn nye sjanser, ofte uten at det stilles tydelige krav om oppgjør. Talent og tidligere suksess brukes som skjold. Musikken løftes frem som noe adskilt fra personen bak, som om kunst kan fungere som rensende filter. Det er en komfortabel fortelling for dem som tjener på at maskineriet fortsetter å gå.

Det betyr ikke at mennesker ikke kan vokse eller endre seg. Selvfølgelig kan de det. Men reell forandring krever mer enn tid og taushet. Det krever en tydelig erkjennelse av hva som skjedde, hvem som ble rammet, og hvorfor det var galt. Uten en slik prosess blir et comeback fort oppfattet som om man bare venter på at publikum skal glemme.

Danger Mouse sin rolle i dette er også interessant. Han har i årene etter Gnarls Barkleys storhetstid bygget en solid karriere som produsent og samarbeidspartner for en rekke anerkjente artister. For mange fremstår han som den mer diskrete og kunstnerisk kredible halvdelen av duoen. Likevel velger han nå å knytte seg tett til prosjektet igjen, fullt klar over historikken som følger med.

Til syvende og sist handler dette ikke bare om én duo eller ett album. Det handler om hvilke historier vi velger å løfte frem, og hvilke vi lar gli ubemerket forbi. Nostalgien er en kraftig drivmotor. Den kan få oss til å glemme konteksten og fokusere på følelsen av hvem vi var da musikken først traff oss. Men nostalgi er også selektiv. Den filtrerer bort det ubehagelige.

Kanskje vil albumet finne sitt publikum. Kanskje vil noen oppleve det som en ekte kunstnerisk avslutning. Men det er vanskelig å møte prosjektet uten å kjenne tyngden av det som har vært. I en tid der ansvar og bevissthet burde stå sentralt, fremstår denne gjenforeningen mindre som et nødvendig kunstnerisk øyeblikk, og mer som et ekko fra en tid mange trodde vi hadde lagt bak oss.

Tema: