Da The Rolling Stones fant grooven: Bandets 4 beste album på rad
Sure enough - he`s a rollin stone sang Muddy Waters i sin blues ballade tilbake i 1950. Det engelske bandet som tok navnet sitt fra sangen oppfylte visjonen i 1968: året de ble The Rolling Stones som vi kjenner dem idag. Snart 60 år med samme sound, groove og skitne blues rock. Bandets 4 album fra 1968 til 1972 definerte sounden som fortsatt trekker 100 000-vis til bandets turneer den dag i dag. Dette er historien om da Mick Jagger og Keith Richards tok den musikalske styringen over bandet.
The Glimmer Twins
På jernbanestasjonen i Dartford er det satt opp en blå plakett. Til minne om 17.oktober 1961, dagen Mick Jagger og Keith Richards kom i prat om musikk mens de ventet på toget. På plattform 2 ble bandet grunnlagt. “The Glimmer Twins” som de etter hvert kalte seg, hentet inn Brian Jones i bandet sitt. Han ga dem bandnavnet, et impulsivt navn skapt av en plate som lå på gulvet mens han ble intervjuet over telefonen. Og i sentrum av Dartford er det reist en bronsestatue av duoen, og den heter rett og slett “The Glimmer Twins”. Et navn de ga seg selv etter et cruise der en person ikke husket hvem de to var og hele tiden ba dem om et “glimmer”, altså et hint, for å klare gjette hvem de to musikerne var. Bandet som tidlig på 60-tallet var et blues-cover band, fikk en låt i gave av The Beatles før produsentent Andrew Loog-Oldham presset dem til å starte å skrive sine egne sanger. Og de har utviklet seg til å bli en av de viktigste låtskriver-duoene i rocke- historien. Forent i kjærlighet til amerikansk svart musikk. “Det føltes av og til som en person med to hoder” har Richards beskrevet forholdet til mannen han traff på en jernbaneplattform for over 60 år siden.
Beggars Banquet – 1968
Bandets 7. album ble det siste for mannen som stiftet bandet, Brian Jones. Han døde få måneder etter at han fikk sparken i bandet på grunn av rusproblemer. Fra nå er det “The Glimmer Twins” som er arkitektene, Mick Jagger og Keith Richards. Jagger/Richards skrev alle sangene på albumet unntatt en; coverversjonen av “Prodigal Son”, en gammel gospel/blues sang. Albumet er også det første for produsent og tidvis trommeslager Jimmy Miller. Nesten hele albumet er samplet eller covret av andre artister opp gjennom årene. Spesielt “Sympathy for the devil” og “Street Fighting Man” har blitt standardlåter. “Devil” er samplet i 33 sanger, covret 52 ganger og remixet tre ganger. “Street” er covret 19 ganger, av artister som The Ramones, Rod Stewart, Oasis og Motley Crue. (whosampled.com).
Let It Bleed – 1970
Noen har kalt dette albumet en kamp mellom “the death drive” og “the sex drive”, der sistnevnte vant. Mørkt, dystert: noen ganger over grensa og så helt over the top sanger som tittelsporet. Og i den sangen vinner sex driven over dødsønsket: “And there will always be a space in my parking lot When you need a little coke and sympathy”. Det var heftige tider, med Vietnam-krig, store student-opprør i Europa og USA og alt var på tv. Tidsånden var preget av frykt og forvirring, noe The Stones treffer innertier på å beskrive på denne plata. Igjen vender The Glimmer Twins seg mot amerikanske røtter, country, country-blues, blues og gospel. “Gimme Shelter” som er åpningssporet er antagelig den beste melodien Jagger/Richards har skrevet noensinne. Den har fascinert filmregissøren Martin Scorsese så mye at han har den med i 4 av sine filmer. Det er også et kraftig nikk til mannen som solgte sjela til djevelen for å kunne spille blues-gitar: Robert Johnson. The Stones gjør en cover av hans “Love In Vain” sang fra 1939. På “You Got The Silver” er inspirasjonen tydelig hentet fra amerikanske sørstater med country-gitar og slide-gitar. Det svinger heftig, med Glyn Johns og Jimmy Miller i produksjonsstolene.
Sticky Fingers – 1971
På dette albumet er Chuck Berry en av de store inspirasjonene, nr.1 - hiten “Brown Sugar” er en rip-off av et typisk Berry – riff. Bluesgitarist Mick Taylor fra John Mayalls Bluesbreakers er hentet inn som sologitarist. Hans soloer komplementerer Keith Richards “open g-tuning" med bass/tromme-grooven til Bill Wyman og Charlie Watts. To jazz-inspirerte musikere som holder rytmen på en minimal måte. Hva Stones gjorde annerledes enn andre band på denne tiden? Stones hadde funnet sin groove, mens Led Zeppelin, Black Sabbath og co spilte tyngre og hardere. De får med seg soul-keyboardist Billy Preston, noe som gjør sounden enda mer tilgjengelig for flere platekjøpere. Og blir et frempek til det fjerde albumet i denne serien.
Exile On Main Street – 1972
I en tid hvor toppskatten i England nærmet seg 90%, rømte bandet til Frankrike og spilte inn et dobbeltalbum i Keith Richards mansion. Og det blir bandets største musikalske triumf: selve definisjonen på sex, drugs and rock`n roll. Alle deres album etter dette ble mer eller mindre enn nedtur. Walter White hadde vært velkommen innom denne innspillingen, gjentatte ganger. Det finnes en sterk dokumentar om innspillingen av plata. Som Bjørn Eidsvåg sa engang: Fri bar krever sterk karakter. Ett av høydepunktene er coverlåta “Shake Your Hips” der trommeslager Charlie Watts peaker i sin minimalistiske men hypnotiske stil. Dette er ikke et forsøk på å modernisere bluesen, det er å la bluesen ta bolig i kroppen i stedet. På “Shine A Light” gjør antagelig Mick Jagger en av sine beste vokalprestasjoner i karrieren. Han må kjempe for å høres foran sitt eget band, piano og keyboards, et kor og blåser-instrumenter. I sin hyllest av avdøde Brian Jones får Jagger ut det beste av seg selv i en av få sanger han skrev 100% alene. Med klar gospel- og soul-inspirasjon blir dette rett og slett vakkert.
Kommentarer (0)
Laster kommentarer…
