Fra Bollywood til Acid House

Den offisielle historien om acid house er velkjent: En gruppe unge produsenter i Chicago begynte på midten av 80-tallet å eksperimentere med en liten, sølvfarget boks fra Roland. Resultatet var en psykedelisk, boblende og hypnotisk basslyd som skulle definere en hel sjanger. Men hva om den historien bare er halve sannheten?

Hva om den karakteristiske lyden av acid house egentlig ble skapt fem år tidligere, på et helt annet kontinent, av en mann totalt uvitende om den kommende musikalske revolusjonen? Dette er den utrolige historien om Charanjit Singh og hans album "Synthesizing: Ten Ragas to a Disco Beat".

En pioner i Mumbai

Charanjit Singh (1940–2015) var ingen nykommer i musikkbransjen. Som en travel og respektert studiomusiker i Mumbai, hadde han spilt på utallige Bollywood-soundtracks siden 60-tallet. Han var en mester på gitar og keyboard, og alltid nysgjerrig på ny teknologi som kunne gi ham et fortrinn i studio.

På begynnelsen av 80-tallet investerte han i et nytt og moderne oppsett: Rolands trommemaskin TR-808 og bass-synthesizeren TB-303, i tillegg til en Jupiter-8 polyfonisk synth. Dette var instrumenter som knapt noen i India hadde sett, og som var designet for å la musikere lage enkle demoer og akkompagnement.

Raga møter Roland

I 1982 bestemte Singh seg for å spille inn et eksperimentelt album. Ideen var å kombinere tradisjonelle indiske, klassiske ragaer med den pulserende og moderne lyden av disco. Resultatet, "Synthesizing: Ten Ragas to a Disco Beat", ble spilt inn på bare to dager.

[youtube]

Albumet fusjonerer eldgamle melodiske strukturer med de mekaniske rytmene fra TR-808 og – mest oppsiktsvekkende – de syrete, glidende og resonante basslinjene fra TB-303. Lyden er umiskjennelig "acid". Singhs bruk av 303-ens "glide" og "resonance"-kontroller for å etterligne klangfargene i indisk musikk, resulterte i nøyaktig den samme "squelchy" lyden som produsenter som DJ Pierre og Phuture skulle gjøre verdensberømt fem år senere.

Glemt og gjenoppdaget

Ved utgivelsen i 1982 var albumet en kommersiell fiasko. Det var for rart for det indiske markedet, som var vant til disco med vokal og mer tradisjonell instrumentering. Platen ble raskt glemt og forsvant ut i obskuritet.

Først tjue år senere, i 2002, ble albumet gjenoppdaget av en platesamler. Ryktene begynte å svirre i miljøet for elektronisk musikk. Kunne det stemme at en indisk musiker hadde skapt selve blåkopi-en for acid house i 1982? Da albumet ble gjenutgitt internasjonalt i 2010, var sensasjonen et faktum. Musikkpressen og historikere måtte motvillig skrive om et helt kapittel i historien om dansemusikk.

Charanjit Singh, som hadde lagt musikkarrieren på hylla, fikk oppleve en ny vår. Plutselig var han ettertraktet for å spille live på festivaler over hele verden, hvor han fremførte materialet sitt for et ungt publikum som endelig forsto visjonen hans. Han turnerte helt frem til sin død i 2015, og etterlot seg en av musikkhistoriens mest fascinerende og uventede historier. En fortelling om hvordan nysgjerrighet og teknologi kan skape noe helt nytt, lenge før verden er klar for det.