Miles Davis 100 år: Fra Kind of Blue til Radiohead og Mac Miller

Den 26. mai 2026 ville trompetisten og komponisten Miles Davis fylt 100 år. Det hadde nok ikke vært så gøy å være på konsert med en 100 år gammels Miles Davis, om han enda levde, men hans prestasjoner og påvirkning på musikken er viktig. Han har etterlatt seg et dypt og variert avtrykk i musikkhistorien. Miles var en evig fornyer, en musikalsk eventyrer som alltid gikk framover og stadig søkte nye uutforskede landskap. Karrieren hans er en reise gjennom flere distinkte musikalske epoker, der hver fase representerte et nytt brudd med det som kom før.

100-år etter han ble født er diskografien hans ikke bare en stor samling med album, men en opplevelse som jeg kan best beskrive som ekvivalenten av Salvador Dalis billedlige verden. Det er en til tider absurd og surrealistisk lytteopplevelse, spesielt på 70-tallet. Men det er også en opplevelse i jazzens utvikling i andre halvdel av det 20. århundre. Her er noen av de viktigste stoppestedene.

Bebop og fødselen av cool

Miles startet karrieren i skyggen av Charlie Parker og Dizzy Gillespie, midt i bebop-revolusjonen. Men allerede her viste han en egen vilje. I stedet for å kappes om å spille raskest og høyest, utviklet han en mer lyrisk, melodisk og nedtonet stil, til sammenligning med bebopens karakteristiske tempo.

Dette ledet veien frem mot «Birth of the Cool»-innspillingene fra 1949 og 1950. Her ble uttrykket mer arrangert, kjøligere og luftigere enn den hektiske bebopen. Miles var ikke alene om å skape cool jazz, men han ble en av retningens viktigste arkitekter. Alltid rettet fremover mot det nye uutforskede landskapet.

Senere kom «Kind of Blue» (1959), albumet alle får anbefalt om de har lyst til å begynne å lytte til jazz. Med sin utforskning av modaljazz skapte Miles et album som både er intellektuelt stimulerende og uendelig vakkert. Det er lyden av selve følelsen av å være på konsert samt uttrykket av det musikksjangeren ble til. Det er nok derfor alle lett kan starte sin jazz-reise med denne platen, mens kjennere kan anse denne platen som litt "noob" å lytte til, men samtidig anerkjenne dens mesterlige framføringer og stemning.

Den andre store kvintetten

På midten av 60-tallet samlet Miles sin andre legendariske kvintett, med Wayne Shorter, Herbie Hancock, Ron Carter og Tony Williams. Sammen skapte de en helt ny og standard for jazz. Her kan man bare lytte til åpningssporet E.S.P fra platen ved sammen navn.

Musikken ble friere og mer abstrakt . Album som:

• «E.S.P.» (1965)
• «Miles Smiles» (1967)
• «Sorcerer» (1967)
• «Nefertiti» (1968)
• «Miles in the Sky» (1968)
• «Filles de Kilimanjaro» (1968)

Dette viser et band som virker å være skapt for å spille sammen, der komposisjon og improvisasjon smelter sammen i et flytende, organisk perfeksjonisme.

Denne perioden var avgjørende. Den la det musikalske fundamentet og ble stifinneren for det som skulle lede direkte inn i Miles’ mest radikale fase.

Elektrisk revolusjon: Bitches Brew

Mens 60-tallet ebbet ut, lyttet Miles til Jimi Hendrix og Sly & the Family Stone. Han ble fascinert av den elektriske energien i rock og funk, og fant en ny musikalsk utvikling. Først forsiktig på det meditative albumet «In a Silent Way» (1969), og deretter med full kraft på det monumentale og kompromissløse «Bitches Brew» (1970).

«Bitches Brew» ble utgitt 30. mars 1970 på Columbia Records. Kjernen i albumet ble spilt inn over noen intense dager i august 1969, med en stor besetning og en studioprosess som skulle bli like viktig som selve improvisasjonene.

«Bitches Brew» er et musikalsk mesterverk. For ingen plate har hørtes slik ut hverken før eller senere. Med nok en stjernebesetning skapte Miles og produsent Teo Macero et lydlandskap ingen hadde hørt maken til. Denne platen vil nok oppleves som krevende for noen, men med litt tålmodighet kan man fort kjenne følelsen av å oppleve noe, fremfor å søke en forståelse av hva dette er eller skal forestille. Det er ikke et album man setter på i bakgrunnen. Det krever din fulle oppmerksomhet. Men gir man det tid, åpner det seg som en mørk, elektrisk jungel. Hvis man lytter til 14 minutter lange «Miles Runs the Voodoo Down», kan jeg garantere en musikalsk reise uten sidestykke.

Og som et eksempel på hvordan Miles Davis påvirket sine musikalske etterkommere, så lytt til hiphopgruppen The Lootpack og hvordan de tar med seg Miles arv videre. The Lootpack er gruppen der rapper/superprodusent Madlib startet sin karriere:

Etter dette kom en jevnt strøm av utfordrende og ekstremt spennende plater der jazz, rock og funk blandes til Miles Davis sin egen tolkning av datidens musikk. En av de platene som fikk mest kritikk var «On the Corner» fra 1972. En plate ment for å nå et yngre publikum med inspirasjon fra Sly Stone, James Brown og Karlheinz Stockhausen. Ironisk nok mente kritikerne at denne platen var et slags populistisk forsøk på å nå berømmelse og at Miles hadde forlatt sine jazz-røtter. Dette albumet gjør ingen slike forsøk spør du meg. Dette er kompromissløst og nytenkende. Bare lytt til «Black Satin» fra denne platen.

Etter dette fulgte eksperimentelle utgivelser og live-utgivelser der lydbildet går bort i fra akustisk sound til mer elektronisk lydbilde. I denne perioden er det et stjernelag med på disse utgivelsene:

• Keyboards: Chick Corea, Keith Jarrett, Herbie Hancock, Joe Zawinul
• Gitar: John McLaughlin, Pete Cosey, Reggie Lucas
• Bass: Dave Holland, Michael Henderson
• Trommer/Perkusjon: Jack DeJohnette, Al Foster, Billy Cobham, Mtume

Denne fantastiske forsamlingen av mennesker var med Miles Davis på å skape noen av de mest spennende og samtidig utfordrende platene innen jazz.

80- og 90-tallet: comeback, synthpop og siste mutasjon

Etter flere år ute av offentligheten vendte Miles Davis tilbake på 80-tallet med en ny lyd. Der 70-tallet hadde vært mørkt, elektrisk og funkdrevet, ble 80-tallet mer polert, elektronisk og tidsriktig. Album som «The Man with the Horn» (1981), «Star People» (1983), «Decoy» (1984) og «You’re Under Arrest» (1985) viste at Miles ikke har noe problem med å være seg selv, men fortsatt blende inn i samtidens sound og musikalske trender.

Det mest kjente albumet fra denne fasen er «Tutu» (1986), laget i tett samarbeid med bassist og produsent Marcus Miller. Her er lyden digital, programmerte trommer, synthbass og tydelig 80-talls, men midt i alt står Miles’ trompet like tydelig som før. «Tutu» er kanskje ikke like revolusjonerende som «Bitches Brew», men det viser at Miles Davis ikke hadde noen problem med å fortsette sin utvikling og søken etter nytt sound og mye utfordringer.

Helt mot slutten av livet begynte han også å nærme seg hiphopens språk. «Doo-Bop» ble utgitt i 1992, året etter hans død, og bygget på samarbeid med produsent Easy Mo Bee. Albumet er ujevnt, men historisk interessant: Miles Davis, nesten 70 år gammel, forsøkte fortsatt å koble seg på ny rytmikk, nye beats og nye generasjoner. Det sier egentlig alt om ham. Selv helt på slutten var han mer opptatt av neste sound.

Miles Davis i moderne musikk

Miles Davis’ innflytelse stoppet ikke med jazz, rock og fusion. I moderne musikk lever han også videre som råmateriale. Ifølge WhoSampled.com har Miles Davis per i dag 426 registrerte samples, 713 coverversjoner og 4 remikser.

Det er et enormt tall, men også logisk. Miles’ musikk er full av åpne rom, stemninger, fragmenter, utenomjordiske lydbilder, beats og teksturer som ingen sample-head kan la være å pirke i. Hiphop-produsenter har særlig hatt mye å hente i den elektriske perioden, der låtene ofte allerede føles som levende collager.

Eksemplene sier sitt: OutKast samplet «Sivad» på «Ain’t No Thang», Radiohead samplet «Miles Runs the Voodoo Down» på «Kinetic», og Mac Miller brukte «The Ghetto Walk» på «Friends» med ScHoolboy Q. Det er tre svært forskjellige artister, men de peker mot det samme: Miles Davis’ musikk er levende i sitt eksperimentelle sound og stemninger.

Poenget er ikke nødvendigvis bare at Miles Davis har blitt samplet. Poenget er at musikken hans tåler å bli revet løs fra sin opprinnelige sammenheng. Den kan bli jazz, groove, beat, collage, stemning og tekstur. Det sier mye om hvor moderne den elektriske Miles-perioden fortsatt høres ut.

Et av de mest interessante utgivelsene til denne perioden kom med «Panthalassa: The Music of Miles Davis 1969–1974», utgitt i 1998. Her rekonstruerte og remikset produsent og bassist Bill Laswell materiale fra Miles’ elektriske periode. Året etter kom det ut en veldig spennende remix-plate av denne utgivelsen til Bill Laswell: Panthalassa: The Remixes. Her har Dj Krush, Dj Cam, King britt, og Doc Scott remixet materialet. Altså remixer av remixer av Miles Davis sin musikk. Bare hør hva japanske Dj Krush fikk ut av Miles Davis. En mørk og urban reise der Miles Davis traverserer Tokyos gater med Dj Krush som guide:

«Panthalassa» er ikke bare en remixplate. Den fungerer som en påminnelse om at Miles allerede tenkte musikk som flyt, rom, tekstur og produksjon. Med andre ord: lenge før remixkulturen ble et eget språk, hadde Miles Davis og Teo Macero begynt å behandle studioet som et instrument.

Arven etter revolusjonen

Miles fortsatte å utforske i hele sin karriere, gjennom funk-eksperimenter på 70-tallet og en mer polert, synthesizer-preget lyd på 80-tallet. Han sto aldri stille. Men ingen av transformasjonene hans var like omveltende og innflytelsesrik som den elektriske revolusjonen han startet.