80-talls musikk: Sting: Fra The Police til solokarriere

Del 3 om 80-talls musikk.

(Del 1 finner du her: Sangene som avslørte Storbritannias krise, og del 2 finner du her: Kraftwerks mesterwerk).

Fra 1977 til 1983 ble Stewart Copelands band «The Police» verdens største. Copeland ga bandet navnet etter inspirasjon fra sin far, en tidligere CIA agent. I hans familie var politi-begrepet mye brukt. Trommeslageren fant først en jazzbassist fra Newcastle, Sting. Så en klassisk gitarist som var 10 år eldre enn de to andre, Andy Summers. 6 år etter var ikke bare bandet størst. De var ferdig.

80-tallstrenden å gå solo:

I 1983 oppfylte The Police platekontrakten sin med A&M, med å gi ut «Synchronicity». Etter den obligatoriske verdensturneen gjorde frontmannen i bandet, Sting, det samme som så mange andre midt på 80-tallet: han gikk solo. Konseptet «band» var i praksis over, nå var det enkeltartistene som var i fokus. Sting skrev en solo-kontrakt med samme plateselskap og ga ut sitt første solo – album i 1985: «The Dream of the Blue Turtles». Mannen gjorde et klassisk 80-tallsgrep: satte seg sjøl først.

Sting på barrikadene

Engelskmannen hadde hatt litt tid for seg selv etter perioden i bandet, og hadde gjort seg godt kjent i New Yorks jazz-scene. Han selv var jo en rockestjerne med jazz-fortid. Han var dypt imponert over ferdighetene til spesielt svarte musikere. Og da han fikk mikrofonen for å fortelle om sitt nye soloalbum sang han ut: «Pop music is dead! It is reactionist. And very racist. With this band I want to challenge that system». Han presenterte sitt band i Paris våren 1985, et knallsterkt lag som ble kjent som «Branford Marsalis kollektiv». Bygd rundt nettopp saksofonist Marsalis, Kenny Kirkland på synth, Omar Hakim på trommer og bassisten Darryl Jones som fylte inn live.

Bryte grenser mellom rock og jazz

Sting ville bryte grenser. Men det var et overraskende tidspunkt å gjøre det på. Bandet hans, The Police hadde utviklet seg fra sent 70-tall da de ga ut post-punk/reggae plata «Outlandos d`Amour». Så kom «Ghost In The Machine» som en new-wave plata før den siste studio-plata som er art-pop. Og denne, Synchronicity, ble den mest selgende av de 5 bandet rakk å gi ut sammen. Men bassist og vokalist Sting så bare begrensninger i å være tre mann som spilte sammen.

Han ville lage et grensesprengende album mellom rock og jazz. Han beundret jazz-musikernes finesse, spontanitet og evne til å spille i sanntid sammen. Disiplinen sørget Stings tekniker og produsent Pete Smith for. «I think we got enough spontaneity on the record and yet enough discipline to have gone into areas that most pop records don’t go» forklarte Sting til Record ved utgivelsen.

The Blue Turtles

En av sangene som gikk lengst i den retningen var tittelsporet:

The Blue turtles, beskrev Sting var undersjøiske skapninger, full av urealisert potensiale. Slike skapninger forklarte han, var i stand til å skape noe «unsettling different». De blå skilpaddene, disse musikerne han valgte ut skulle hjelpe han med å lage det. Og plata og turneen ble en stor suksess. I sitt forsøk på å bryte grenser mellom rock og jazz klarte 32-årige Sting å sjarmere MTV-generasjonen og de som følte seg for gamle for den slags.  «Det er ikke jazz, men det er heller ikke mainstream pop. Soundet vil overraske mange» forklarte en selvsikker Sting. Sammen med sin nye bandleder og trofaste følgesvenn skapte han et tidløst album i en hybrid-sjanger.

Mannen som gjorde som politimenn flest, pensjonerte seg fra The Police i relativ ung alder, solgte nesten 5 millioner plater og gikk til nr.2 og 3 i USA og England. Med The Dream of the Blue Turtles beviste Sting at et brudd med fortiden ikke trengte å være et farvel, men en åpning – for et helt nytt kapittel der nysgjerrigheten fikk bestemme tempoet.

Tema: